Når det gjelder slike argumenter, er ingen av dem gyldige grunner for ikke å være kristen. Det første argumentet sier jo rett og slett at mennesker har en tendens til å finne opp guder, noe kristne (og jøder før dem) har visst hele tiden. De første kristne brukte mye tid og energi på å overbevise hedningene om å snu bort fra deres falske guder og tilbe den sanne Gud. Det å si at ingen religioner kan være sanne fordi vi finner opp religioner, blir å trekke konklusjonen for langt: Vi finner på guder, men hvordan kan det utelukke at det finnes en Gud? Hvis jeg har en sykdom som gjør at jeg ser kuer overalt, kan jeg naturlig nok være skeptisk dersom jeg ser en ku, men jeg kan ikke automatisk si at den kua jeg ser ikke finnes! Da må jeg heller finne andre måter å bevise om kua finnes eller ikke på.
Det andre argumentet prøver å si at siden vi mennesker finner noe som virker som en selvmotsigelse hos Gud, så kan ikke Gud være sann. Dette blir igjen feil konklusjon å trekke; da har vi ikke vurdert det alternativet at det faktisk kan finnes ting som ikke mennesker kan fatte, og at disse selvmotsigelsene egentlig ikke er selvmotsigelser når man får se "hele" bildet. Problemet for noen, virker det som, er at de tenker med seg selv at "kristne godtar alt som står i Bibelen uten å tenke kritisk". Jeg kan ikke snakke for alle kristne, selvfølgelig, men jeg vet at dette ikke stemmer for meg selv. Det går sjelden en dag uten at jeg tenker på og lurer på hvorfor og hvordan Gud har gjort ting som de er. Men at jeg ikke skjønner hvordan noe kan være sant, betyr ikke at det ikke kan være sant! Jeg skjønner ikke hvordan masse kan være energi, men det viser seg at sånn er det, så jeg lar vitenskapen få tvilen til gode. På samme måte tror jeg på det Jesus sa om at Gud finnes, så jeg lar Gud få tvilen til gode.
Noen sier også at vennen deres har blitt kristen fordi det gjør livet enklere å forholde seg til. Det kan godt være sant at livet blir enklere å forholde seg til når man blir kristen; man finner en mening med livet, man vet at døden ikke er slutten på alt. Men å si at det er dette som er motivasjonen for å bli kristen, blir igjen å trekke konklusjonen for langt. I tillegg er det et stygt tilfelle av "alle-under-en-kam-skjæring". Jeg kan som sagt bare snakke for meg selv, men da jeg ble kristen, var jeg ikke spesielt motivert for å bli det, noe de jeg bodde sammen med på den tiden kanskje kan bekrefte. Jeg hadde ikke lyst til å bli kristen. Jeg trodde kristendommen sto for uvitenhet. Og uvitenhet var jeg absolutt imot. Men det som fikk meg til å bli kristen, var at jeg ble tvunget til å legge fra meg alle fordommer, alle motforestillinger om kristendommen, og vurdere historien om Jesus objektivt. Min konklusjon ble at jeg ikke kunne finne en forklaring på hele historien som virket mer sannsynlig enn den opplagte forklaringen; at historien var sann. Der ligger forklaringen om hvorfor jeg ble kristen. Den blir ikke stort mer rasjonalisert; jeg vurderte fakta og kom til at noe måtte være sant.
Jeg syns også det blir litt for enkelt (ha ha) å si at "livet blir enklere å forholde seg til". Ta livet til en student, og se hvordan det forandres ved at man blir kristen:
- Du må finne deg i at flesteparten av de du studerer sammen med ikke har forståelse for ditt valg, og tillegger deg lite flatterende "kristne" egenskaper med en gang du forteller at du er kristen.
- I mange sammenhenger vil disse "kristne" egenskapene være såpass innprentet i folk at ting du sier rett og slett ikke vil bli tatt seriøst, fordi de tror alle dine meninger er hentet rett fra "En to tusen år gammel bok".
- Du er nødt til å fortelle dine venner, som du kanskje tidligere har gjort narr av kristendommen sammen med, om ditt valg, og være klar over at noen av disse vennene vil snakke stygt om deg bak ryggen din.
- Venner du kunne snakke med alt om før, vil nå føle en avstand til deg og vil nekte å slippe deg helt innpå seg fordi de er redde for at du vil prøve å konvertere dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar