Jeg har blitt tikket

Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.

Alle jeg kjenner som har blogg har allerede blitt tikket. Vi har altså kommet til det punktet hvor jeg er fanget i en tikk, og ikke får sendt den videre. Dette er uunngåelig selvfølgelig, men leit at det skulle skje meg.
Jeg skal allikevel sette opp 6 "rare" ting om meg selv.

1. Jeg kunne ikke sykle før jeg var sju år gammel.
2. Da jeg var liten gikk jeg i søppeldunken og hentet ut søppel og la det under dyna fordi jeg syntes synd på det.
3. Jeg har hatt Buffalosko, den høye typen.
4. Jeg har tatt solarium mange ganger.
5. Jeg kunne lese da jeg var tre år gammel.
6. Jeg har gått på en lyktestolpe så jeg mistet fortanna mi.

Jesu knokler funnet i grav!

Eller, seriøse arkeologer mener at det ikke er hans grav da. Ganske sannsynlig at det ikke er det, egentlig. Men da får vi hvertfall et påskudd til å angripe kristendommen.



Hva er det som gjør at den moderne verden er så interessert i å kvitte seg med kristendommen? Hvorfor blir det gode budskap sett på som ondt? Vi har en Gud som mest av alt vil at vi skal være Hans barn, og vil dette så sterkt at Han kom til jorda for å fortelle oss det. Han døde til og med for at det skulle skje. Hva er det i dette budskapet som skaper avsky i det moderne mennesket?

Kan det ha noe med hvordan budskapet har blitt presentert gjennom historien? Mennesker har til alle tider sett sitt snitt til å misbruke evangeliet for å fremme seg selv. Dette har ført til mange vonde episoder der representanter for kristendommen er representert. Kan dette være grunnen? Kan det gode budskapet ha blitt overskygget av maktmisbruk?

Det er mulig, og i så fall må vi kristne prøve å sørge for at folk på ny får et riktig bilde av hva den kristne tro går ut på. Problemet er i mange tilfeller at vi har lammet oss selv; vi blir ofte sett på som relikvier fra fortiden, overtroiske mennesker som fornekter sunn fornuft og vitenskap til fordel for troen. Mediene har hengt seg på dette og bygger opp under denne vrangforestillingen; i A-magasinet denne helga kan vi lese om en kristen skole som lærer elevene at evolusjonsteorien er feil. Man kan spørre; hvorfor snakker ikke heller Aftenposten med en kristen skole hvor evolusjonsteorien er akseptert? Det kunne jo vært interessant for mange å vite hvordan kristne forener sin tro med denne teorien. Men sannsynligvis er det mer å tjene på at kristne blie stigmatisert på den måten. Folk vil ha bekreftelse på det de tror.

Men mange moderne mennesker har også et litt ambiguøst forhold til vitenskap. Vi ser et eksempel på dette i saken om Jesu knokler. Disse ble funnet i 1980-årene, mens nå skal det lages dokumentarfilm om dem. De som står bak filmen mener sannsynligvis at de gjør verden en tjeneste; gir kristne noe mer å tvile på slik at vi etter hvert kan bli kvitt all religion (roten til alt ondt). Det som er litt morsomt/interessant, er at disse filmskaperne, som kanskje mener at de kjemper for at fornuften skal seire og at vitenskapen må ha høysetet, velger å forkaste vitenskapen i dette tilfellet. De velger å ikke høre på profesjonelle arkeologer, som hadde et ganske avslappet forhold til betydningen av disse knoklene da de ble funnet. Disse profesjonelle arkeologene mener at hele saken ikke har noen basis i virkeligheten.

Et annet eksempel får vi fra Richard Dawkins, verdenskjent ateist og biolog. I en av bøkene sine skriver han at "man kan argumentere for at Jesus aldri har levd, selv om det ikke er mange moderne vitenskapsmenn som gjør dette". Så hvorfor skriver han det da i boken sin? Det meste vi har av bevismateriale peker til at Jesus fra Nasaret har levd, og at han på en eller annen måte gjorde inntrykk på folk.

Og da kan man jo lure; hvorfor er det greit for disse personene å forkaste vitenskapen i disse tilfellene? Hvorfor er det greit for filmskaperne å la være å høre på profesjonelle arkeologer? Hvorfor er det greit for Dawkins å gi sin støtte til en teori som stort sett ingen vitenskapsmenn tror på i dag, samtidig som han anklager religiøse for å gjøre akkurat dette når de støtter Intelligent Design?

Dawkins' tro er ikke mer grunnfestet i vitenskapen enn kristendommen. Å tro at det ikke fins noen Gud, er å tro på noe som aldri kan bevises. Til tross for at ingen av disse trosretningene kan bevises uten tvil, kan det virke som mange moderne mennesker heller vil tro på ikke-Gud enn på Gud. De vil heller tro på meningsløshet enn på mening. Det kan tyde på at vi kristne gjør en dårlig jobb i verden i dag!

Begrepsanalyse

I dag, på vei til skolen, gikk jeg og hadde sangen "Favourite things" på hjernen. Den fra Sound of Music. En del av denne sangen går sånn cirka som dette:

When the dog bites,
when the bee stings,
when I'm feeling (b/s)ad
I simply remember my favorite things,
and then I don't feel so (b/s)ad.

Som teksten antyder, hadde jeg ikke helt klart for meg i hvilken rekkefølge "bad" og "sad" skulle stå i. Dermed måtte jeg begi meg ut på en begrepsanalyse for å oppklare saken.

Jeg resonnerte som så: Føler man seg sad, så føler man seg nødvendigvis bad. Men føler man seg bad, føler man seg ikke nødvendigvis sad! Man kan for eksempel være sulten uten å føle seg sad, men da føler man seg bad. Men å være sad er uten unntak en bad følelse. Sad er altså en delmengde av følelser som inngår i følelsen bad.

Når sangeren oppsummerer en rekke følelser i første del av strofen, må alle disse følelsene kunne innordnes under den følelsen hun nevner i siste linje, fordi når hun ikke føler seg som hun gjør i den siste linjen, føler hun heller ikke noen av de følelsene hun følte i første del av strofen. Altså, dersom følelsen i siste linje, vi kaller den s, er borte, må nødvendigvis følelsene i første del av strofen, som vi kaller f, g og h, være borte.

Eller:
Alle f er s
Alle g er s
Alle h er s

ikke s

ergo
ikke f
ikke g
ikke h

Vi har altså identifisert f, g, og h som delmengder av s. Dermed må følelse h (enten bad eller sad) være en delmengde av s (enten bad eller sad). Men vi har allerede argumentert for at sad er en delmengde av bad, og bad er en større mengde enn sad. Dermed må følelse h være sad, og følelse s være bad.

When the dog bites,
when the bee stings,
when I'm feeling sad
I simply remember my favorite things,
and then I don't feel so bad.

Kristendom og vitenskap

Vi som er kristne og som samtidig insisterer på å drive med vitenskap, kommer opp i en tilsynelatende uungåelig konflikt: Vitenskap og religion kan ikke ha noe med hverandre å gjøre! De religiøse er overtroiske og har ikke respekt for vitenskapelig metode, og det som ikke passer inn i deres verdensbilde, vil de ikke bry seg om. Kan man regne med at slike mennesker kan ta vitenskap på alvor?
Et slikt utsagn er satt på spissen, og de fleste vil kanskje moderere det litt dersom det skal stemme med egne meninger, men mitt inntrykk er at denne holdningen preger mange studenter for tiden, i hvert fall i Norge.
Nettopp denne holdningen er temaet i Denis Alexanders bok, Rebuilding the Matrix. I denne boken (som jeg fikk til jul!) viser han at den moderne vitenskapen, som mange nå bruker som argument mot religion, har sitt opphav i nettopp kristendommen. Det var nettopp troen på at Gud hadde skapt en systematisk verden som oppførte seg etter regelmessige lover som gjorde at vitenskapsmenn på 1600-tallet kunne sette seg fore å undersøke denne verden og oppdage hvilke mekanismer Gud hadde lagt ned i den. I et buddhistisk verdenssyn, for eksempel, kunne man ikke forvente at de lover man eventuelt oppdaget ville ha noen relevans, siden man i mange buddhistiske tradisjoner ser for seg at verden er en illusjon.
De fleste av de første vitenskapsmenn var kristne, som Newton, Galileo og Pascal. Når det nå i moderne tid har blitt vanlig å framstille konfliktene som vitenskapen medførte som konflikter mellom den gammeldagse, dogmatiske og uopplyste Kirken, og framtidsrettede, intelligente og modige vitenskapsmenn, er ikke dette veldig nær sannheten.
Den beryktede rettssaken mot Galileo er et eksempel. Her får vi høre at Galileo nektet å rette seg etter Kirkens falske lære, og nektet å la Bibelen bestemme hva som var sant og ikke sant. Men den ideologien som lå bak motviljen mot Galileos oppdagelser, var mer hentet fra et aristotelisk verdenssyn som var innkorporert med den kristne lære. Galileo selv var sterkt troende, og mente at han gjorde Guds vilje når han brukte sine evner til å utforske verden.
Mye av grunnen til at man ikke hadde begynt med moderne vitenskap som vi kjenner den, før 1600, var at verdenssynet som dominerte Europa i perioden før 1600 bar preg av gresk filosofi, ikke hovedsakelig at kristendommen forbød vitenskap. De greske filosofene så på eksperimenter som uverdig arbeid, så alle sannheter kunne deduseres ved hjelp av tanken. Galileo ville altså ikke blitt sett på som en verdig naturfilosof av grekerne.

Evolusjonslæren og Darwin dras også fram som eksempler på konflikter mellom Kirken og vitenskapen. Men mange teologer anerkjente evolusjonslæren da den ble publisert, det var til og med publisert lignende teorier før Darwin publiserte sin. De som ikke anerkjente teorien, gjorde det ikke på grunnlag av noe som stod i Bibelen, men på grunnlag av at de ikke kunne forstå at alt mangfoldet som var på jorden kunne ha oppstått bare ved hjelp av evolusjon. Dette har imidlertid blitt framstilt senere som et bevis på Kirkens anti-vitenskapelige doktrine.

Evolusjonslæren kan ikke brukes som et bevis mot Gud. For den som tror på Gud kan evolusjonslæren være et tegn på Guds allvitenhet og allmektighet. At Gud skapte et univers, skapte lover og regler for universet som eventuelt førte til mennesket, et vesen som var i stand til å fatte universet det selv kommer fra, og i stand til å ha et personlig forhold med Gud, går ikke i mot Kirkens lære.

Dersom elektronets ladning hadde vært litt større, hadde gravitasjonskreftene vært litt sterkere, hadde universets masse vært litt mindre eller større ved Big Bang, hadde ikke vi eksistert. Universet synes å være fininnstilt på å frambringe liv. Selvfølgelig er det mange teorier om dette for å slippe å inkludere en Gud, men man kommer ikke unna spørsmålet: Hvorfor gidder universet å eksistere? Hva er vitsen?

Boka kan anbefales!

Nordlys

-Hva driver du med?
-Jeg ser etter nordlys!
-Hæ? Nordlys?
-Ja, det skal visst være ganske fint.
-Visste ikke at det fortsatt var noen som mente at nordlys finnes.
-Jeg har snakket med mange som har sett det!
-Ja nettopp. Du har snakket med en, som har snakket med en, og så videre. Det er det som er problemet med sånne historier. Det er aldri noen som har opplevd det selv!
-Jeg kan jo ikke oppleve nordlys hvis jeg ikke ser etter det!
-Hvis nordlys fins, hvorfor har jeg eller ingen av de jeg kjenner sett det da?
-Dere bor jo i byen!
-Ja, hva så?
-Dere kan jo ikke se nordlys i byen, det er alt for mye annet lys der. Nordlyset kommer ikke gjennom!
-Nordlys er bare overtro!
-Se der, hva er det der borte? Jeg syns det lyste grønt! Jeg tror det var nordlys!
-Hæ? Jeg så ingenting! Det er jo bare månen som lager det lyset der borte!
-Nei, ikke det lyset! Det lyste grønt!
-Månelyset kan vel se grønt ut, tenker jeg.
-Det var noe annet enn månen, jeg er sikker! Se, der er det igjen!
-Ja, nå så jeg også noe. Man blir vel litt rar i øynene og hodet av å stå sånn og stirre. Det kan ha vært hva som helst; det er ingen grunn til at man skal tro at det var nordlys framfor noe annet.
-Bli med og stå litt lenger da, så kan vi bli sikre på at det var nordlys!
-Jeg har ikke tid til å stå her som en åndssvak. Ha det gøy med nordlyset ditt!

Morgendagens bekymringer

Nå som det er eksamenstid syns jeg det passer å skrive litt om det å være bekymret for framtida. Vi som skal ha eksamener nå framover kjenner alt for godt igjen denne bekymringen. Det eneste jeg tenker på er hvordan det kommer til å gå på den og den eksamen, og dersom det ikke går som jeg håper, DA...

For noen vil det faktisk være noe etter dette DA; de trenger for eksempel å oppnå en viss karakter for å komme inn på et studie. For mange andre vil det ikke være noe annet etter dette DA enn dette: "DA vil stoltheten min få seg en real knekk". Sånn er det for meg. Jeg får lov til å fortsette å studere det jeg har lyst til selv om jeg ikke får den karakteren jeg vil ha. Det innebærer ikke en enorm livsomveltning for meg dersom det ikke går som jeg hadde villet det, bortsett fra den omveltningen at jeg har én mindre ting å være stolt av.

Og denne siste setningen burde få meg til å tenke litt. Hvorfor skal jeg absolutt ha ting å være stolt av? Er det ikke Gud som har skapt meg sånn jeg er, er ikke Han stolt av den personen Han har lagd? Hvorfor skal jeg være stolt av noe jeg ikke har hatt ansvar for? Disse tingene trenger jeg å minne meg selv på når jeg blir for opptatt av gode prestasjoner. Jeg har fått livet og min kropp og mine egenskaper av Gud, og burde ikke ta æren for de prestasjoner jeg utfører ved hjelp av disse, men gi æren til Ham.

I lys av dette kan det kanskje være litt enklere å ta i bruk Jesu ord fra Matt 6,34:
"Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."
Dette er gode ord uansett om man er kristen eller ikke, men kanskje den har enda mer betydning for oss? Vi vet innerst inne at vi kan legge alle bekymringer og alt det vi gruer oss for over på Jesus, og vi vet at Gud vil gi oss kraft nok til hver dag som kommer. Allikevel forsøker vi å holde litt på kontrollen, vi tør ikke å la Gud ta seg av selve bekymringen. Vi må bekymre oss litt på vegne av Gud, i tilfelle Han ikke bekymrer seg nok over våre problemer.

Jeg må gjøre så godt jeg kan på eksamen, men jeg kan ikke gjøre det bedre enn det. Uansett kan jeg takke Gud for at Han kan bruke meg til den jobben som har relevans i evigheten: å fortelle andre om Hans rike!

Lett å være kristen?

Når en person blir kristen, forsøker personens venner ofte å "rasjonalisere" det at vennen deres har blitt kristen. Først kommer argumenter som at "religion er et menneskelig påfunn, noe forfedrene våre trengte for å ha kontroll over stammen" eller lignende. Så kommer kanskje noen argumenter av typen "Hvorfor ville Gud gjøre X hvis han var Y, det kan jeg ikke skjønne".

Når det gjelder slike argumenter, er ingen av dem gyldige grunner for ikke å være kristen. Det første argumentet sier jo rett og slett at mennesker har en tendens til å finne opp guder, noe kristne (og jøder før dem) har visst hele tiden. De første kristne brukte mye tid og energi på å overbevise hedningene om å snu bort fra deres falske guder og tilbe den sanne Gud. Det å si at ingen religioner kan være sanne fordi vi finner opp religioner, blir å trekke konklusjonen for langt: Vi finner på guder, men hvordan kan det utelukke at det finnes en Gud? Hvis jeg har en sykdom som gjør at jeg ser kuer overalt, kan jeg naturlig nok være skeptisk dersom jeg ser en ku, men jeg kan ikke automatisk si at den kua jeg ser ikke finnes! Da må jeg heller finne andre måter å bevise om kua finnes eller ikke på.

Det andre argumentet prøver å si at siden vi mennesker finner noe som virker som en selvmotsigelse hos Gud, så kan ikke Gud være sann. Dette blir igjen feil konklusjon å trekke; da har vi ikke vurdert det alternativet at det faktisk kan finnes ting som ikke mennesker kan fatte, og at disse selvmotsigelsene egentlig ikke er selvmotsigelser når man får se "hele" bildet. Problemet for noen, virker det som, er at de tenker med seg selv at "kristne godtar alt som står i Bibelen uten å tenke kritisk". Jeg kan ikke snakke for alle kristne, selvfølgelig, men jeg vet at dette ikke stemmer for meg selv. Det går sjelden en dag uten at jeg tenker på og lurer på hvorfor og hvordan Gud har gjort ting som de er. Men at jeg ikke skjønner hvordan noe kan være sant, betyr ikke at det ikke kan være sant! Jeg skjønner ikke hvordan masse kan være energi, men det viser seg at sånn er det, så jeg lar vitenskapen få tvilen til gode. På samme måte tror jeg på det Jesus sa om at Gud finnes, så jeg lar Gud få tvilen til gode.

Noen sier også at vennen deres har blitt kristen fordi det gjør livet enklere å forholde seg til. Det kan godt være sant at livet blir enklere å forholde seg til når man blir kristen; man finner en mening med livet, man vet at døden ikke er slutten på alt. Men å si at det er dette som er motivasjonen for å bli kristen, blir igjen å trekke konklusjonen for langt. I tillegg er det et stygt tilfelle av "alle-under-en-kam-skjæring". Jeg kan som sagt bare snakke for meg selv, men da jeg ble kristen, var jeg ikke spesielt motivert for å bli det, noe de jeg bodde sammen med på den tiden kanskje kan bekrefte. Jeg hadde ikke lyst til å bli kristen. Jeg trodde kristendommen sto for uvitenhet. Og uvitenhet var jeg absolutt imot. Men det som fikk meg til å bli kristen, var at jeg ble tvunget til å legge fra meg alle fordommer, alle motforestillinger om kristendommen, og vurdere historien om Jesus objektivt. Min konklusjon ble at jeg ikke kunne finne en forklaring på hele historien som virket mer sannsynlig enn den opplagte forklaringen; at historien var sann. Der ligger forklaringen om hvorfor jeg ble kristen. Den blir ikke stort mer rasjonalisert; jeg vurderte fakta og kom til at noe måtte være sant.

Jeg syns også det blir litt for enkelt (ha ha) å si at "livet blir enklere å forholde seg til". Ta livet til en student, og se hvordan det forandres ved at man blir kristen:

• Du må finne deg i at flesteparten av de du studerer sammen med ikke har forståelse for ditt valg, og tillegger deg lite flatterende "kristne" egenskaper med en gang du forteller at du er kristen.
• I mange sammenhenger vil disse "kristne" egenskapene være såpass innprentet i folk at ting du sier rett og slett ikke vil bli tatt seriøst, fordi de tror alle dine meninger er hentet rett fra "En to tusen år gammel bok".
• Du er nødt til å fortelle dine venner, som du kanskje tidligere har gjort narr av kristendommen sammen med, om ditt valg, og være klar over at noen av disse vennene vil snakke stygt om deg bak ryggen din.
• Venner du kunne snakke med alt om før, vil nå føle en avstand til deg og vil nekte å slippe deg helt innpå seg fordi de er redde for at du vil prøve å konvertere dem.